Ikke det at jeg ikke unner mennesker å tjene penger. Det jeg vil frem til er at funskjonshemmede faktisk bidrar  veldig mye til økonomien på grunn av våre  funksjonsnedsettelser. NAV, taxifirmaer, sykehus, eiendomseiere, ortopediverksteder, hjemmetjenester, omsorgsboliger, apoteker, kompetansesentra og så videre. Det er titusener av nordmenn som “tjener sitt daglige brød” på grunn av oss. Penger de “velfortjent” kan kjøpe hus, bil båt og hytte for. Mens de fleste av de av oss som er funksjonshemmede (ikke minst ung ufør) på tross av høy utdannelse ender opp som minstepensjonister; det er det som er uhørt groteskt.

Anyway, man finner nok ut av dette med hvordan å frakte ølet når det er på utsiden av kroppen. Så til det kanskje mest interessante – hvordan frakte kroppen med alt ølet på INNSIDEN av kroppen? Jeg tror jeg vil gå så langt som å kalle det en hittil ukjent form for ekstremsport å tja, la oss si danse med en spastisk kropp, to krykker og 2 i promille? Når promillen endelig er oppe i 3, så vil man kanskje hjem. Trenger jeg å si mer? Bare nevner hålke, nattbuss, kranglefanter, kebabkliss og tiggere sånn at dere skal få et visst inntrykk. (Man blir forresten ikke spart for tigging fra tiggende med-krøplinger, nei.)

Personlig har jeg ingen erfaring med rullestol og øl, men hypotetisk sitter man i hvertfall tryggere mot å falle? Vi tar gjerne i mot erfaringer på området! Går det greit å trille en rullestol med en øl i hånda? Er det forresten lov å kjøre i fylla med elektrisk rullestol?

Det er interessant å høre om andres erfaringer på dette området, det bekrefter bare mine egne opplevelser. For en del år siden, før NAV ble NAV, fikk undertegnede innkallelse i brevs form til møte/kurs om attføringstiltak hos aetat. I brevet ble det gjort klinkende klart at det ikke var aktuelt å ikke dukke opp, da ville all form for økonomisk støtte bli stoppet. Selvsagt valgte jeg å møte opp, trusler hjelper gjerne på folk som befinner seg i en situasjon som min.

Vi var en liten gjeng, kanskje 10 stykker på kurset, alle i lignende situasjon. To konsulenter holdt kurset og måten de snakket til oss på var sjokkerende. Vi som satt der stirret på hverandre over bordet for å se om vi virkelig hørte riktig. Konsulentene snakket nemlig til oss som om vi var småbarn, eller kanskje idioter. Det var vi vitterlig ikke noen av oss, faktisk oppfattet jeg alle som satt der som rimelig voksne og oppegående. Vi var bare uheldige og hadde blitt syke når vi helst skulle ha jobbet.

Det var rett og slett en helt absurd situasjon å befinne seg i. Vi skulle gå på kurs for å finne ut hva vi skulle bli “når vi ble store” og det hele skulle ta et par-tre dager. Jeg oppfattet det ikke som noe annet enn et oppsamlingssted vi skulle være på noen dager, kanskje mest for at konsulentene skulle ha noe å gjøre?

Jeg var heldig og slapp unna en del av kurset ettersom jeg allerede hadde et opplegg klart, men ikke før jeg hadde signert på diverse papirer så jeg fortsatt skulle motta stønaden min.

Jeg lurer på hva det gjør med mennesker å være klient lenge i et sånt system? Det er skremmende å bli behandlet så respektløst, ja til og med truende. Hva med å gå ut fra at folk flest er interessert i å få til en løsning for om mulig bli frisk (eller skaffe seg jobb) igjen? Men utgangspunktet er altså å starte med skremselsmetoder og tvangsinnkallinger, slik at man ikke skal tro at man har noe valg. Er du “dum nok” til å bli syk eller arbeidsledig må du bare akseptere å bli stemplet som uærlig og unnasluntrer.

Vi har lyst å skrive om ting vi møter i vår hverdag, alt fra møter med systemet (NAV) til humoristiske betraktninger over praktiske utfordringer. For eksempel er det ikke alltid like lett med kombinasjonen øl og krykker. Taxisjåfører med fordommer overfor tt-brukere kan jo medføre en del artige episoder, de skal selvsagt få sin evaluering her.

Planene våre innbefatter også blindtester av medikamenter, men mer om det senere.Vi oppholder oss stort sett i Oslo og er opptatte av fremkommeligheten i denne byen, og vil komme med tilbakemeldinger på alt fra offentlige bygninger til utesteder.

Oppdateringene vil nok skje i rykk og napp, mer kan man ikke forvente av sjuklinger. Vi setter pris på gjesteinnlegg, send i så fall til vår epost, men legg gjerne igjen en kommentar på bloggen om at du har sendt noe så vi faktisk husker å sjekke eposten.

Vår helt er forresten Timmy fra South Park, som på tross av sitt handicap er med på det meste (hvis han får lov) og har en hjertelig tilstedeværelse med sitt motto “Living a lie”.